Nye Svelvik? Del 3 (3) Alternativet til dagens småkommuner

TENK STORT OG
FRAMTIDSRETTET
Flere tilnærmet likesinnede kommuner kan og bør slå seg sammen, som for eksempel Røyken, Hurum, Svelvik, Holmestrand og Sande. Det kan bety bl.a. rasjonell drift og frigjorte ressurser. Staten ønsker kommunesammenslåing. Kommunene stritter i mot, men må før eller siden gi tapt, vær sikker! Det er bedre å komme Stortinget i forkjøpet, slik at kommunene får større innflytelse på utformingen. Det praktiseres allerede utstrakt samarbeid mellom kommunene på en rekke områder. Det er ikke lenger behov for eget rådhus, kommuneadministrasjon, kommunestyre og diverse utvalg, for å tilrettelegge tjenester for 6 -7000 mennesker, slik vi gjør her i Svelvik. Nabokommunene holder på med akkurat det samme. Det er ikke fremtidsrettet, og heller ikke lønnsomt. Kommunene Røyken (19000 innbyggere), Hurum (9000), Svelvik (6500), Holmestrand (10000), og Sande (8500), har mye felles. Spredt bebyggelse, noen tettsteder, lang kystlinje, dårlige veier, skralt kollektivtilbud – men ønsker bl.a. vekst. Samlet innbyggertall er vel 50000. Det er selvsagt lettere for en kommune med over 50000 innbyggere å få gjennomslag for f.eks bedre veier, kollektivtilbud, flere videregående skoler, enn for småkommuner. Kan èn kommuneadministrasjon og ett kommunestyre klare å administrere en så stor kommune, kan man undres. Det viser seg at det går an i en rekke storkommuner, for eksempel i Drammen med over 62000 innbyggere. Vi ser jo med beundring mot Drammen, og hva Drammen har fått til. Rasjonell drift av større enheter frigjør ressurser som vil komme innbyggerne til gode i form av bedre/flere tilbud.
Kanskje det klokeste ordfører Lislelid & co kan gjøre nå, er å innlede dialog med den politiske ledelsen i nabokommunene, med tanke på sammenslåing. Det vil være framtidsrettet.

INNVENDINGENE MOT KOMMUNESAMMENSLÅING ER FORSKJELLIGE
I tilfelle kommunesammenslåing vil mange svelvikinger foretrekke Drammen. Det ser flott ut i Drammen, med det kommer ikke Svelvik til gode, selv om vi tilhørte samme kommune. Drammen er et “lokomotiv” med fokus på byfornyelse - som Svelvik i så fall bare ville blitt tilskuere til. Å slå sammen to kommuner som er så forskjellige, med så ulike utfordringer, kunne blitt et vel dristig eksperiment. Har vi råd til å eksperimentere?

Rådhuset blir vanskelig tilgjengelig vil mange hevde. Man behøver ikke oppsøke rådhuset lenger. Kommunikasjonen går snart utelukkende elektronisk. Selvangivelsen er et eksempel. Se på utviklingen i bankene. Det er ikke lenge siden banklokalet var fullt av folk som sto i kø for å betale regningene sine. I dag er banklokalene enten nedlagt eller tomme. Folk sitter hjemme og betaler regningene sine via PCen, oppretter bankkontoer, sjekker saldo, etc. Eller vi handler på nettet. Slik er det med offentlige skjemaer, og kommunikasjon med saksbehandler også. Vitterlig er det en del blant oss som ikke behersker den elektroniske redskapen. Disse kan få hjelp. Frivillighetssentralen er en mulighet.
Den gamle oppfatningen av at - “når politikerne kjenner de lokale forholdene godt, ligger det også an til gode lokale løsninger” - var vel riktig i sin tid. Mye er forandret i samfunnet siden den gang. Staten pålegger kommunene stadig nye og tunge oppgaver, men er knipen med betalingen. Det hjelper lite å være lokalkjent hvis man ikke har handlefrihet. Dessuten er det både fordeler og ulemper med små lokale forhold, hvor tette bånd og krav om likebehandling, stadig settes på prøve.

NY GIV - ELLER ALT VED DET GAMLE?
Hvorfor skal det gå bedre for Svelvik i tiden som kommer? Halve kommunestyret ble byttet ut i høst, men ellers er alt ved det gamle. Var det noe galt med de personene som gikk ut? Det er det nok ingen grunn til å hevde. Det er heller ikke iverksatt konkrete tiltak for å sikre seg mot ødeleggende kostnadsoverskridelser i framtiden.
Hvorfor skulle Svelvik bli et dårligere sted å bo om kommunegrensen gikk ved Re og Asker (m.fl.)? Det er ikke kommunegrensens plassering i terrenget som er avgjørende, men hva som er mulig å få til innenfor grensene. Det viser seg at store kommuner kan få til mer enn småkommuner, avhengig av styringen. Både kommune- og fylkesgrenser lar seg justere.
Det er ingen grunn til å tvile på at ordfører Lislelid og hans mannskap er innstilt på å gjøre så godt de kan for oss innbyggere. Det påstås at hver stein skal snues på jakt etter penger. Det går også an å jakte på lavere utgifter. Det meste bestemmes av lovverket, (lovpålagte oppgaver) resten preges av trang økonomi. Mon tro om det ikke fortoner seg for våre folkevalgte, som for borettslagsmedlemmene som er samlet til dugnad – iført handjern. Det er ikke mulig å gjøre stort. Det blir med praten.
Svelvik har skaffet seg verdifulle erfaringer. Er det mulig å lære noe av de erfaringene som er gjort? Å innføre begrenset ytringsfrihet om kommunen er åpenbart ikke løsningen. Manglende åpenhet innbyr verken til tillit eller politisk engasjement i befolkningen. Å se bort fra viktig og kostbar lærdom er en tvilsom måte å møte virkeligheten og fremtiden på.
Det viktigste er å være “god” – om man er liten - eller stor - bør være underordnet. Det er vi, velgerne i de aktuelle kommunene som bestemmer størrelsen, hvis vi kommer Stortinget i forkjøpet! Har vi råd til å la være å prøve?

Robert Andreassen,
Svelvik