Nye Svelvik? Del 2 (3) De folkevalgte må kjenne sin begrensning

SAMFUNNET ER
KOMPLISERT
Et vedtak som er fornuftig i seg selv, kan virke negativt på andre områder. Investering i moderne skoler er selvsagt fornuftig, forutsatt at skolen skal brukes. Men når investeringene fører til overkapasitet på bekostning av andre viktige oppgaver, er ikke investeringen fornuftig lenger. Når politikerne (Fylkestinget) oppretter et aksjeselskap (AS) for å drive kollektivtrafikken forretningsmessig, virker det fornuftig. Men det er ikke fornuftig at politikerne har gitt fra seg makten til å styre kollektivtrafikken. At en pendlerbuss ville ha samfunnsmessige fordeler, for eksempel mindre bilbruk og økt bosetting i Svelvik, behøver ikke AS å ta hensyn til. Det er ikke deres bord. Vil det være “samfunnsmessig ulønnsomt” om en pendlerbuss ikke var lønnsom fra starten – hvis pendlerbussen medførte at flere ble boende i sin hjemkommune Svelvik, og kjørte mindre med egen bil? Det er viktig å se ting i sammenheng – men også viktig å gjøre noe med det om nødvendig.
Det er en uttalt målsetting at eldre skal bli boende lengst mulig i sine hjem. Kollektivtilbud er et av virkemidlene til å nå målsettingen. Vestviken Kollektivtrafikk sløyfet øvre Svelvik, (hvor bussen har gått i omtrent 70 år) og la busstrasen der det ikke er beboere, men bekvemmere å kjøre. En hel bydel ble uten kollektivtilbud. Hva kunne politikerne gjøre? Ingen ting! Politikerne har gitt fra seg makten over en av samfunnets viktige bærebjelker, kollektivtrafikken.

LA EKSPERTENE FINNE VEIEN TIL MÅLET
Lokalpolitikerne skal ivareta lokaldemokratiet. Deres oppgave bør begrenses til å bestemme hvordan lokalsamfunnet skal være, se ut og fungere, definere målet ut fra lokalsamfunnets behov, og de resurser man rår over. For å komme fram til målet (iverksette de politiske vedtakene) bør det engasjeres upartiske eksperter med kompetanse på å se nødvendige sammenhenger, uten å ta partipolitiske hensyn. Det er ikke å vente at alminnelige folkevalgte skal klare å ha oversikt over i hvilke rekkefølge ting må gjøres, og til hvilken tid. Det blir lett synsing som kan koste dyrt.
Det er ikke uten videre klokt med en (parti)politisk avgjørelse om det skal bygges sykehjem eller skole først. Heller ikke hva som skal prioriteres: familieboliger eller byfornyelse. Det er behovet som avgjør rekkefølgen. Men det er fristende å prioritere det som imponerer mest, noe å vise fram. Prestisje og egen fortreffelighet er ofte hindringer for sunn fornuft. Det viktigste er imidlertid at tilbudene er på plass samtidig med at behovet melder seg.
Robert Andreassen,
Svelvik