Bruk av anførselstegn

Jeg blir stadig forundret over å se hvordan Svelvikspostens journalister, og i særdeleshet, Dag E. Wathne, bruker anførselstegn i sine artikler. Eksemplene er så mange at det nå har gått fra å være et humoristisk innslag til å faktisk bli ganske slitsomt.Regelen er ganskel enkel: “Anførselstegn kan erstatte “såkalt” for å markere distanse eller forbehold”. I tillegg kan man huske at det ikke skal brukes anførselstegn når man bruker ordet såkalt. Anførselstegn brukes selvfølgelig også ved sitater, replikk eller tanke, men dette klarer Svelvikspostens journalister stort sett å få riktig.I artikkelen “Svelvik Historie - i nyopptrykket utgave”, har vi følgende gullkorn: “Boka omfatter Svelviks “tilblivelse”, og tar for seg tiden helt fram til fredssommeren 1945.” Mener journalisten her at det trengs en distanse eller forbehold til det faktum at Svelvik har en tilblivelse? Er det snakk om en såkallt tilblivelse hvor det altså er tvil om Svelvik virkelig er blitt til, eller er det noe annet svært merkelig ved denne tilblivelsen som fortjener at ordet settes i anførselstegn?I en annen artikkel skrevet av Dag E. Wathne dras det hele til episke proporsjoner. Under overskriften “Hva er egentlig Svelviks indrefilét?” (Forøvrig ganske utrolig at ikke overskriften er: Hva er egentlig Svelviks “indrefilét”?), finner vi følgende ord og begreper i anførselstegn: “kvalitetssikring”, “på de rette knappene”, “hengemyra”, “fokusgrupper”, “smakebiter” og “blind”. Noen av disse kunne fungert hvis teksten utelukkende var sarkastisk og ironisk, men så synes ikke å være tilfelle.Vi trenger ikke journalister i Svelviksposten til å fortelle oss at det ikke er snakk om en bokstavelig hengemyr, eller at man faktisk blir blind av å se seg blind på noe. God bedring!
Trond Larsen
Utflytta Svelviking