Hakkespetter, med og uten vinger

Hakkespetten er en festlig fyr, for å si det slik. Jeg hadde en av sorten, den man kaller flaggspett, i mitt nabolag. Jeg prøvde å komme på skuddhold, med fotoapparatet altså, men andre jegere kom meg i forkjøpet. Den hadde åpenbart funnet gode jaktmarker i et tre litt for nært et nabo-hus, noe som fikk konsekvenser. Det får da være grenser her i fredelige Svelvik, dette kalte på resolutt handling; “ je ska skjæra det ner” , ble det ropt over til naboen, og neste dag kom jo motorsaga frem. Den har ikke latt høre fra seg siden, dratt til Drammen kanskje. Endel tørr fin peisved ble det jo også! Trist at den fant å måtte dra, det er nå ganske begrenset hvor mye ødeleggelser en slik skapning kan gjøre! Da er det andre “hakkespetter” i området som har satt dypere spor etter seg; tvilsom fornøyelse med den- slags i nær-området. Praktfull furu og bjørk, på kommunal grunn, ble meiet ned, kappsag og vedklyver var i sving i lange tider. Noen offentlig instans var neppe forespurt på forhånd. Stundom er det slik at begynner du først å ta deg til rette så baller det lett på seg, du tror du kan gjøre hva som helst ,går på tynn is både her og der. Så skjer det en dag at hoder stanges i harde vegger. En lettelse for mange når en slik hakkespett, som heller kan kalles for gjøk, pakker sine saker og drar av gårde ,forhåpentligvis ut av Svelvik. Riktignok kan Svelvik trenge tilflyttere, men jammen er en del utflyttinger ikke å forakte.



Tilflytter.